John Hetherington - en fri tolkning av hvordan han kan ha sett ut ved hans nye hatts mottagelse.
|
Flosshatten er et tidløst hodeplagg. Hatet i begynnelsen, lik så mange gode idéer, men etter hvert tatt til hjertet for å bli en hatt av klasse. …
Det var sent på 1700-tallet, nær slutten av “Opplysningstiden” (ca 16-1800), da herreekviperigsforretningsinnehaveren John Hetherington fikk en god idé: med utgangspunkt i datidens ridehatt tenkte han seg frem til en silkedekket beverskinnsvariant med videre brem og høyere hattepull. Dermed har mr. Hetherington æren for å ha oppfunnet, designet, laget, og sågår for første gang brukt FLOSSHATTEN.
Responsen på flosshattens debut (1797) var ikke spesielt hyggelig. Ved synet av denne skinnende flotte pryden skal folk ha fått panikk , løpt, besvimt, og/eller skreket. Det endte dermed i retten, hvor Hetherington måtte ut med £500 - nokså svimlende i den 18. Århundre - for å 'med vilje' ha skapt uro. Videre kom forbudet mot å bruke hatten, siden den så tydelig skremte sarte sjeler.
Likevel, med tiden lærte folk seg å, om ikke elske, så i det minste erkjenne hatten med dens tilhørlige respekt. Dette mye takket være Lord Ribblesdale. Mannen skapte det store trend-gjennombruddet gjennom portrettbildet malt av John Singer Sargent. Med flosshatten så riktig og flott på snei - 10° for å være nøyaktig - utsrålte han en aura som mange ønsket å oppnå. Endelig fikk man øynene opp for hvilket fantastisk og sofistikert statussymbol flosshatten var. Slik fikk det 19. århundret kallenavnet ”Flosshattens århundre”. Flosshatten ble i denne epoken brukt til alt: fra arbeidsplagg, og fornøyelsesplagg, til formelt plagg ved finere anledninger. Til bevernes fortvilelse var det vanlig å lage flosshatter av nettopp beverskinn. Men på 1850-tallet begynte Prins Albert av England å bruke flosshatt av ”hatteplysj” (en type fin silke), og slik endte bevertrenden. Etter at det ble slutt på å bruke beverskinn til flosshatter har man laget dem av filt, silke og til og med gummi.
Da trenden virkelig overtok alle menns hode ble de mer og mer eksklusive. De ble brukt til dress og snippkjole. På dagtid, gjerne på offentlige steder som når man så på hesteløp, var hatten perlegrå. Om ettermiddagen skulle den være svart for å reflektere lyset. De fine stoffene krevde at man var forsiktig, og for de som hadde lyst (og råd) var det mulig å sende flosshattene sine på ”hattespa” for å få dem strøket hos en hattemaker og børstet med fløyelsbørste.
På høyden kunne brukeren beholde flosshatten på de aller fleste steder, men mulighetene dalte raskt. På slutten av århundret var det fortsatt vanlig å bruke flosshatt, men ble snart sett på som rart og unødig dyrt. 1. verdenskrig hendte, og slik endte hatten nesten med en kenotaf - et staselig minne om en fordrum tid - hadde det ikke vært for at den fortsatt ble brukt i seremonielle sammenhenger som brylluper. Det hendte også at flosshatten kunne dukke opp blant publikum på operaer, teatre eller andre forestillinger, da i form av Chapeau Bras (”armhatt”, ettersom de var sammenleggbare og kunne has under armen, oppfunnet av Gibus i 1837) eller Chapeau Claque (”operahatt”, ettersom de også var sammenleggbare og kunne puttes under operastolen).
Flosshattens andre redningsmann var ingen ringere enn Fred Astaire. Med et hode skapt for å prydes av flosshatt danset han over filmlerretet i 1930-årene. Og som med Lord Ribblesdale noen tiår tidligere innså folk også denne gangen hvilken statuseffekt og eleganse en kunne oppnå ved bruk av flosshatt.
Flosshatten har dessverre ikke oppnådd samme popularitet som den hadde på 1800-tallet. Men, tross det lave brukstallet, nyter den fremdeles en viss status. Så et glemt klenodium vil flosshatten forhåpentligvis aldri bli.
|
: Unngå bruk av flosshatt ved annet bygningsarbeide enn korthus
Flosshatt.no